
(repost)
Hei søte
Jeg tenkte å ta opp noe jeg vet veldig mange sliter med, og som jeg selv slet veldig med før - selvtillit og selvfølelse. Dette er nemlig noe som spiller inn på hver minste ting du gjør i hverdagen. Hva du tenker om deg selv påvirker lysten til å stå opp, lysten til å gå utenfor døren og rett og slett lysten til å leve. Å ha god selvfølelse er kanskje noe av det aller viktigste for å ha det bra, og samtidig er den så ufattelig lett å ødelegge.
På mange måter blir du den du tror du er. Om du tror at du ikke er verdt noe som helst og at alle andre er så mye bedre enn deg, så er det dette du viser til verden. Du viser verden at du bare kan trakkes på, for du fortjener ikke bedre uansett. Det er ikke lenge siden jeg gav dette signalet til omverdenen. Jeg så gjerne i bakken når jeg gikk for å slippe å møte andre sitt blikk og jeg åpnet så å si aldri munnen fordi jeg følte at alt jeg sa ble dumt og meningsløst. Jeg tenkte at folk ville le av meg og himle med øynene så snart jeg snudde ryggen til.
Når man har negative tanker om seg selv, blir det ofte til at det man bare vil bli liggende i sengen hjemme hele dagen. Man vil helst grave seg så langt ned under dyna at man forsvinner helt, og bare bli der i påvente av at alt skal bli bra igjen. Dessverre er det lett å grave seg ned i mørke tanker og selvmedlidenhet når man ligger gjemt der nede under dyna, og plutselig har man skapt en ond sirkel som forverrer situasjonen for hver dag som går. Dette vet jeg, for jeg gikk igjennom akkurat det samme.
Selv om det virker helt umulig når man er langt nede og selvtilliten er på bånn, skal det ikke så altfor mye til for at livet skal bli bedre og lysere. Ofte er nøkkelen å tvinge seg selv til ting man ikke ønsker å gjøre. Nå mener jeg ting som du tenker "skulle ønske at jeg var modig nok til det" om, som for eksempel å flytte hjemmefra, ta bussen alene, å spørre noen om de vil finne på noe eller å snakke forran folk. Det er et ganske velkjent fenomen at frykt forsvinner om man møter den ansikt til ansikt, og dette prinsippet gjelder også når det kommer til selvtillit. Et pittelite steg om gangen, og plutselig er du der, jeg lover. Det blir lettere etter hvert som du merker at det virkelig fungerer.
De fleste trenger et lite dytt i baken for å komme seg opp å gå. Det trenger ikke å være mer enn at en klassevenninne spør om en vil finne på noe, eller at folk smiler og sier "hei" når de går forbi. Jeg vet ikke hvor mye dere tenker på det i hverdagen, men et lite kompliment, et smil, en invitasjon til å bli med på noe - det betyr så utrolig mye når man ikke har det så lett og kanskje tilbringer mesteparten av tiden hjemme, alene forran tven. De fleste av oss kunne nok ha blitt bedre på å inkludere de som sliter litt og vi hadde nok alle sammen hatt godt av å bry oss litt mer. For hva om det hadde vært du som var uttafor?
Så, dere som sliter med å komme dere gjennom hverdagen, det vil ikke vare for alltid. Det er alltid noen som innser hvor flott du er på innsiden (og utsiden) og som tar deg inn i varmen til slutt. Ikke steng deg inne med triste tanker - kom deg ut, ta initiativ, lev. Utfordre deg selv til å gjøre nye ting og kjenn på hvor godt det gjør når du har gjort noe du aldri hadde turt før. Smil til de du passerer på gata, for det gjør så uendelig godt å få et smil tilbake. By på deg selv så mye du bare kan, gjør ditt beste, finn noe du elsker å gjøre og fokuser på det. Den største feilen du gjør er å stenge deg selv inne med mørke tanker. Tro meg, jeg vet hvor vanskelig det er å dra seg ut når tungsinnet er som verst, men det hjelper. Og aldri, aldri glem at du er verdt like mye som alle andre.
Beklager at det ble så langt, men jeg hadde så mye jeg ville si. Og om dere har lest alt - tusen takk, det betyr mye :-)
Snakkes